Tragedie, eller sangen om geit: fra difyram til universell lov Ordet "tragedie" har blitt brukt som et begrep for den høyeste graden av ulykke. Men dens opprinnelige greske betydning, τραγῳδία (tragōidía), oversettes bokstavelig talt som "geitsang" (fra tragos — geit og ōidē — sang). Denne rare, nesten paradoksale termen er nøkkelen til å forstå ett av de største oppfinnelser av det antikke åndeverd — den kunstneriske formen som har omgjort et rituelt handling til en lov om menneskets eksistens foran skjebnen, gudene og sin egen natur. Ørster: mellom ritual og konkurranse Vitenskapelig konsensus knytter opprinnelsen til tragedie til difyram — et koralmelodier i ære av Dionysos, gud av vinproduksjon, ekstase og de vitaliserende kreftene i naturen. Under de Dionysiske festene, hvor deltakerne klede seg i geiteskinn og masker (eller, etter en annen versjon, konkurrerte om en levende geit som pris), sang de sanger som fortalte om gudens lidelser. Gradvis skilte koret seg fra den første skuespilleren (etter tradisjonen var det Thespis på 600-tallet f.Kr.), som gikk inn i dialog med koret. Dermed ble den dramatiske strukturen født. Det er viktig å forstå at tragedie fra begynnelsen var ikke underholdning, men en sakral-borgersk handling. Representasjonen av悲剧 i Athen på 500-tallet f.Kr. under de store Dionysia var et statsviktig hendelse. Tre dager med konkurranse mellom悲剧poeter (hver representerte en tetralogi — tre tragedier og en satyrisk dramatikk) besøkte alle borgere. Dette var en kollektiv opplevelse av katharsis (renhet) — et begrep introdusert av Aristoteles i "Poetika" for å beskrive handlingen til tragedie som utløser "medfølelse og frykt" og dermed fører til en emosjonell og etisk utladning. Struktur av verdssyn: helten, skjebnen, hybris Den klassiske ateniske tragedie (Aiskhyllos, Sofokles, Euripides) har utviklet en uendret konfliktstruktur. I sentrum står helten, en fremragende personlighet (konge, helten i mytene), utstyrt med hybris (ὕβρις) — overmod, mod ... Read more