Jul Det tradisjonelle synet på Jul som en mektig historie om en nyfødt Baby i krybbene, dekker ofte til dens dypeste teologiske og kosmologiske mening. I den kristne dogmatikk og liturgiske tradisjon forstås Jesu fødsel ikke som et isolert hendelse, men som den første, avgjørende akt i redningsdramaet, begynnelsen på en ontologisk krig mot døden. Glæden i Betlehem er ikke bare en følelse, men en erklæring om seier, røttene som strekker seg tilbake til selve natur av den inkarnerte Gud. 1. Teologiske grunnlag: fra "den gamle Adam" til "den nye Adam" Nøkkelen til forståelse ligger i læren om den første synd og dens konsekvenser. Ifølge den kristne anthropologien (utviklet av kirkefaderne, spesielt av den hellige Afanasius den Store), introduserte synden Adams fall tidsløshet og død i den menneskelige natur. Død ble ikke bare et biologisk slutt, men en eksistensiell tyrannei, som undertrykker mennesket gjennom frykt (Heb 2:15). Jul er et svar fra Gud på denne situasjonen. Gud Ord (Logos) tar til seg den menneskelige natur i sin helhet, unntatt synden. Dette oppfatningen er beskrevet i den kjente formularen av den hellige Gregorius Teologen: "Det som ikke er tatt til seg, kan ikke helbredes, men det som har blitt forent med Gud, blir frelst." Kristus, "den nye Adam" (1 Kor 15:45), tar på seg den skadede menneskelige natur for å helbrede den fra innsiden. Hans fødsel er en injeksjon av uendelighet i selve vevet av det tilsigende menneskelige natur. Allerede i krybben ligger den som frivillig vil ta døden, for å berøve døden sin makt over "den som har makt over døden, det vil si djevelen" (Heb 2:14). 2. Liturgisk erklæring: gudstjeneste som tolkning Det ortodokse og katolske julegudstjenesten er rik på bilder av seieren over døden. Antifon for høytiden: "Din fødsel, Kristus Gud vår, har sendt lys til verden, en lys av fornuft..." Lys av fornuft er lyset av den sanne kunnskap om Gud og mennesket, som spreder mørket av uvitenhet og frykt for døden. Kondak for høytiden (forf ... Read more