Ho ho ut på banen og roper. Roper så høyt at det hører seg på tribunen. Roper ikke av smerte, men av vrede. Slagene er så kraftige at ballen flyr raskere enn 180 kilometer i timen. Og etter hvert som hun vinner poeng — en knyttneve, et hyl, et blikk som kan fryse motstanderen. Dette er Arina Sobolenko. Den belarusiske tennisspilleren, den tidligere første singelranken i verden. Men det handler ikke om tittler. Det handler om et credo. En livsfilosofi som hun uttrykker i hver eneste kamp. Og dette credoet lyder enkelt: ingen unnskyldninger. Aldri. Barndom som har hardet Arina ble født i Minsk i 1998. Faren, Sergej Sobolenko, en tidligere ishockeyspiller, forsto tidlig at datteren var en eksplosiv person. Han tok henne ikke til ballett eller piano. Han tok henne til tennis. Og han satte et vilkår: eller du trener som en gal, eller du spiller ikke i det hele tatt. Arina valgte det første. Hun bærte på to trenere, løp turer i regn, øvde på serve til blodige sår. Faren var streng, til og med brutal. Men han lærte henne det viktigste: ingen gjør jobben for deg. Vil du være best — vær best på trening. I 2019 døde faren. Arina var 20 år gammel. Hun hadde nettopp brutt inn i topp-10. Sorg blandede seg med vrede. Mange ville ha brutt sammen, gått i skyggen. Men Arina gikk til hallen og slo enda harder på ballen. «Jeg spiller for ham,» sier hun. Dette er den første delen av hennes credo: å omgjøre smerte til styrke. Første credo: Ikke klage I intervjuer blir Arina spurt: «Hvordan håndterer du presset?». Hun skjærer med skuldrene: «Hva for press? Jeg spiller bare tennis. Det er mitt jobb. Jeg elsker dette jobbet. Alt». Uten pompositet, uten klager. Hun snakker ikke om tretthet, klager ikke på dommerne, søker ikke unnskyldninger for tap. Tapte? Så var motstanderen bedre i dag. I morgen vil jeg være bedre. Slik er filosofien. I tennis er det mange jenter som etter et dårlig match sier: «Jeg har dårlig følelse,» «Banen er ubehagelig,» «Det er støy fra publikum.» Sobolenko gj ... Read more